(xxxxxxxx - Ole Martin Larsen) Så du vil høre om lokalpolitikk på Haiti? Ha! utbryter Michele Montas, sjefredaktør på den nasjonale radiostasjonen. Etter et attentat i fjor som kostet journalistmannen hennes livet, mens hun selv overlevde mirakuløst, har hun vært bevoktet døgnet rundt av tre livvakter.
- Nå skal du få høre hva som skjedde her i byen i går kveld. Det er visst ikke lokalpolitikk som du kjenner det i ditt land? Michele Montas forteller om en begivenhet kvelden før, 2. november i år, på selveste Allehelgensaften, mens den dypt religiøse befolkningen feiret helligdagen. Da utspilte det seg en ildkamp foran den sentrale kirkegården i Haitis hovedstad Port-au-Prince.
Ordføreren, fru Duperval, hadde besluttet å utskifte kirkegårdssjefen, upeket av en varaordfører, med en av sine egne. Politiet medvirket i kuppet som endte i skyting. Varaordføreren deltok selv i kampen. To ble skadd. Saken var toppnyhet i radioen hele neste dag.
- Der har du visst lokalpolitikken på Haiti i et nøtteskall. Kampen handlet om inntektene kirkegården gir. De døde må ha snudd seg i gravene. Her i byen kjemper tre grupper politikere om makten, inntektene og territoriene, ledet av henholdsvis ordføreren og de to varaordførerne, forteller Montas.
Søppelet flyter i Port-au-Princes gater. Men glasskår ser man ingen steder. Det må sitte i ryggmargen på et folk der mange er nødt til å gå barbeint.
Intet fungerer her og har ikke gjort det på årevis. Alt er blitt verre etter et skandaløst valg i fjor vår som satte ett parti til makten både sentralt og i stort sett alle kommuner. Utenlandske valgobservatører mente det var snakk om massiv valgfusk. Vinneren, Lavallas - president Aristides tredje parti på 10 år - og opposisjonen krangler om hva som skal skje. Utlandet krever at de inngår en avtale.
Mens partene har kranglet i halvannet år, er Haiti blitt en internasjonal paria som ingen vil hjelpe, fordi all nødhjelp systematisk blir stjålet av regjeringen og dens gangstervenner som i tillegg lever høyt på kokaintrafikken fra Colombia til USA. Den manglende u-hjelpen har gjort årets statsbudsjett 60% lavere enn fjorårets.
Systemet - at en liten elite terroriserer og systematisk bestjeler befolkningen - er kjent som kleptokrati. Det har eksistert siden landets negerslaver i 1804 gjorde opprør og kastet ut de franske koloniherrene. Siden har forræderi avløst forræderi.
Haiti har opplevd tallrike operetteaktige militærkupp, to amerikanske okkupasjoner, en rekke valg preget av svindel og flere "revolusjoner". Hver gang er det fraksjoner av den samme lille eliten som har kjempet om rovet.
De "beste" årene - som de færreste lengter tilbake til - var under Duvalierdynastiet (1957-86), da Papa Doc og senere Baby Doc dikterte med jernhånd. Da skjedde det en viss utvikling.
Den nåværende presidenten, tidligere prest Jean-Bertrand Aristide, fikk over 2/3 av stemmene ved valget i 1990.
- Før elsket alle ham. Han var de fattiges president og lovet jobber og orden på samfunnet. Så ble han styrtet av militæret, senere gjeninnsatt av USA, før han i fjor igjen kom til makten ved valgfusk. Nå har han glemt alle sine løfter og er selv blitt narkobaron. Men de fattige håper fortsatt, lyder forklaringen vi hører fra tallrike kilder.
Vi, en liten gruppe nordiske journalister, blir formanet om å ikke spørre om hva folk mener om Aristide, før vi besøker Cité Soleil, Solens By. Med offisielt 600.000 innbyggere er det den største slummen i Port-au-Prince.
Vi ankommer Cité Soleil uten politibeskyttelse, det ville være for farlig: Uken før har politifolk brent 30 hus og drept et stort antall mennesker her. I stedet blir vi fulgt av en gruppe lokalpolitikere, valgt ved håndsopprekning i noen av Cité Soleils 32 "kommuner". Unnskyldningen for besøket er at vi skal besiktige en vannpost som FN har fått satt opp for å sikre drikkevann til beboerne.
I løpet av et øyeblikk er vi omgitt av hundrevis av mennesker; nysgjerrige barn, mødre som vil gi oss sine babyer, forbitrede menn. Stanken fra de åpne, søppelfylte kloakkene mellom skurene er ulidelig.
- Det er forferdelig å leve her. Alt blir oversvømmet når det regner og vi blir gående til knes i gjørme. Barna blir syke, de som overlever blir kriminelle. Vannet er det alle er fiksert på, det er det eneste vi har, forteller Pierre Lahens som har levd 19 år i Cité Soleil.
- Har dere tenkt på hjelp til selvhjelp?
- Null og niks. Vi har ikke en gang diskutert det. Vi er ikke dumme, slår han fast med en antydning til at de fattige fortsatt håper på Aristide. Stemningen blir småamper.
Plutselig lyder et høyt smell. Alt stopper opp. Et skudd? Det viser seg å være en sykkel som har punktert. Alle ler, barna stormer mot den uheldige for å nyte den korte lykken.
Sykdommer som malaria, tuberkulose og hepatitis florerer her. De fleste er smittet av hiv, på landsplan er Haiti det verst hiv-ramte landet utenfor Afrika. Men det verste er kriminialiten, forteller Jean-Hubert Antoine, ordfører i bydel 5.
- Cité Soleil blir terrorisert av tungt bevæpnede ungdomsbander. De voldtar, myrder og stjeler - og kjemper innbyrdes om territoriene. Det eneste vi kan stille opp, er å gå til media. Men intet forandrer seg. Politiet er her av og til - de er en del av problemet.
- Hva gjør kommunen for dere?
- Intet, absolutt intet. Mange har gjennom årene sagt at de ville gjøre noe. Men det har alltid vist seg å være bløff, ren bløff, sier han med et resignert smil.
Våpnene stammer fra tiden før Aristide ble president, da han utdelte store mengder våpen blant de fattige, for å forberede oppgjøret med den daværende militærjuntaen.
Haiti er kryptisk og ugjennomskuelig. Anarkiet er nærmest totalt. Flertallet dyrker mystiske voodoo-ritualer når mørket har senket seg. Mentaliteten virker ofte irrasjonell. Utlendinger som har bodd her lenge, forteller at det tar årevis å forstå de mange signalene som samfunnet er spekket med. For eksempel de gamle bildekkene som ligger stablet sirlig på hvert gatehjørne, i motsetning til alt det andre søppelet.
De blir brukt til å barrikadere gatene med når det er opptøyer. Eller, når mobben går helt amok og har fanget en politiker eller politimann som menes å være en folkefiende. Han får bildekket rundt halsen, blir overhelt med bensin og tent på. I ekstreme tilfeller får han først lemmene hugget av med en av de kraftige machetene som ses overalt, for eksempel som uunnværlig verktøy for de mange sukkerrørsselgerne på gaten.
- Man føler seg ikke utrygg når man går på gaten her. Man går ikke og tviholder på verdisakene, forteller norske Hilde Skogedal som har arbeidet her for UNDP, FNs utviklingsprogram, i tre år og selv har opplevd å bli fanget mellom brennende bildekk-barrikader et par ganger. Hun er dypt fascinert av landet og kreativiteten folk besitter for å holde seg i live. Haiti er et land av ville kontraster. Selv i den verste slummen møter man spontant smilende øyne.