Dessuten er han lokal voodoo-prest og dermed sjelesørger og åndelig rådgiver.
- Vi har aldri noen sinne fått hjelp med noe som helst. Vi har ikke hender nok til å applaudere dette, slår han fast. Takketalen gjelder et prosjekt UNDP, FNs utviklingsprogram, har satt i gang i Capotille og tre nabokommuner.
Det er nesten ingen penger i det treårige prosjektet. Kommunene får rådgivning til en prosess der lokalpolitikerne trekker befolkningen inn i å identifisere de lokale problemene og komme med forslag til løsninger.
- Før var det ingen som brød seg om problemene. Tingene fikk bare seile sin egen sjø. Nå er vi oppsatt på å gjøre livet lettere for alle, selv om vi står helt uten penger, sier ordføreren, mens stadig flere barn og voksne samler seg rundt oss, lytter interessert og kommer med innspill.
- Se bare hvor entusiastiske folk er, smiler Desanges og ramser opp noen av problemene kommunen har fått identifisert:Veiene regner vekk, det haster med å få gravet grøfter. De fleste må gå langt etter drikkevann, det trenges flere brønner. Det er bruk for en masse latriner, så forurensingen av elva kan stoppe. Bare de færreste kan lese, det er bruk for ressurser til å bygge skoler. Det mangler arbeid, det mangler boliger til de mange hjemløse, det mangler fattighjelp. Det mangler fotballbaner og samfunnshus der folk kan møtes og spille kort og domino. Og det mangler møbler i kommunens lille rådhus.
- Får dere ingen penger fra staten?
- Tvert imot. Staten beslaglegger de små skatteinntektene vi har. Bortsett fra det føler vi oss glemt av staten, sier han.
Fattigdomsproblemet er grelt: Landet er så frodig at alle slags vekster velter opp av jorda. Men én prosent av befolkningen eier etter sigende 40 prosent av jorda. Resten eies stort sett av staten - som ikke kunne drømme om å dele jord ut til de fattige. I stedet får jorda ligge brakk.
Så småbøndene må leie jord hos de rike mot å betale halvdelen av utbyttet i leie. Mange går fallitt på grunn av regn eller tørke. Jordlappene er typisk på en hektar - og deles opp etter hvert som familiene vokser. Når jorda er utpint og eroderer, går flukten inn til de store byene og slummen.
Et par mil og flere timers kjøring langs nærmest ikke-eksisterende veier fra Capotille ligger provinshovedstaden Fort Liberté, der Kommunal Rapport har en avtale med ordføreren, Hickson Joseph, om kvelden. I stedet dukker en kvinne i slutten av 20-årene med et bisk utseende opp i rådhuset i den totalt mørklagte byen. Hun presenterer seg som Yela Bastien, presidentens representant i provinsen.
Etter en hard utspørring om formålet med Kommunal Rapports besøk, der hvert ord, inkludert journalistens adresse blir notert ned, forteller Bastien at hun både er politiker og administrator.
- Jeg er presidentens øyne og folkets ører. Jeg reiser rundt mellom kommunene og samarbeider både med lokalpolitikerne og befolkningen. Om det er problemer med skoler, infrastruktur eller annet kommunene ikke umiddelbart kan løse selv, eller om befolkningen har problemer, rapporterer jeg det til presidenten. Han kan jo ikke se alt, opplyser hun.
- Hva har du så rapportert til presidenten?
- Nå har jeg bare vært her i to måneder, så hittil har det ikke vært noe å rapportere, sier hun. I mellomtiden er ordfører Joseph dukket opp, og blir spurt om hvilken service kommunen skal yte overfor borgerne.
- Vi står jo for søppeltømmingen, men har ingen lastebiler til å fjerne det med. Mange hus blir oversvømmet i regntiden, men vi har ingen midler til å hjelpe folk med. Vi kan heller ikke hjelpe de mange hjemløse. Bare 1000 av byens 20.000 innbyggere har rennende vann, og på landet må alle hente drikkevannet i elva. Vi har verken utstyr eller penger til å lete etter kilder og bore brønner. Telekommunikasjonen er elendig i byen, på landet har ingen telefoner, så de må gå milevis for å komme til en telefon, forteller Joseph.
Dagen etter er vi på vei med ruteflyet - et utrangert 30-seters Aeroflot-fly - tilbake til hovedstaden.
Utsikten ned over fjellene er et sørgelig syn. Tidligere var Haiti dekket av regnskog, i dag dekker den bare tre prosent av landet. Fra lufta ses det tydelig hvordan jorda er erodert og rast nedover fjellsidene. I stedet for å være tropisk grønne er de lysebrune. Fjellandet Haiti er ramt av en uoverskuelig økologisk katastrofe på grunn av vanstyret. Tallrike utenlandske treplantingsprosjekter har slått feil.
95 prosent av energien kommer fra trekull. Eneste levebrød for mange på landet er å hugge trær og brenne trekull som de selger på markedet i byen. Langs veiene møter man en endeløs strøm av esler lastet med trekull. Bak hver ås aner man Djevelens latter.